Hverdagsbetraktninger

Nå er sommeren så godt som gått og vi har vært stille herfra. Vi har vel ikke akkurat hatt de store begivenhetene å snakke om. Det har vært reise, det har vært mye aktiviteter hjemme og det har vært rolig. I mellomtiden må jeg innrømme at jeg ikke har kunnet hoste opp et snev av motivasjon noe sted, til noe annet enn å bare kose meg med hunden min og nyte sommer og ferie, og det har vi jaggu gjort.

 

Her om dagen fikk jeg tilsendt en videosnutt fra en av minne schæferhundevenner. Det var en snutt der Fredrik Steen gir tre korte tips til de som har hunder som er "lite besvälig". Jeg kan ikke skryte på meg å ha en besvälig hund, men likevel syntes jeg tipsene var gode og absolutt relevante for meg også. 

  1.  Om hunden din har en dårlig egenskap, fokusere på de andre gode.
  2. Hvis du skal trene bort en problemegenskap, ikke tren i flere måneder, hvis metoden ikke fungerer med en gang, bytt metode
  3. Er problemet noe du og din hund kan leve med

Hunden min har ETT besvär, eller  kanskje jeg har det.... Uansett, å ha en schæfer med bare ett "besvärlig beteende", er ikke alle forundt. Jeg har hatt andre schæferhunder med MANGE...

Det kan hende vi må jobbe litt med det eller gjøre som Steen sier, leve med det. Begge deler er fult mulig. Så hvorfor tenke så mye på den ene tingen, når alt det andre er  supert?

Den beste egenskapen Kairo har er at han fotfølger meg, det gjør hundelivet så enkelt. Om det da er en eneste egenskap hos han jeg kunne vært foruten, så veier alle hans andre egenskaper opp for det. 

Ikke bråker han, ikke stikker han av, ikke bråker han med andre hunder, ikke prøver han å knekke støtdemperne på bilen hvis noen går forbi og ikke biter han folk..eller dyr. Han holder seg hjemme og er stort sett alltid løs. Han kommer på innkalling og er generelt veldig lydig. 

Jeg vet at hvis alle hadde visst hvordan det er å leve sammen med en hund som Kairo, ville samtlige blitt grønn av misunnelse. Så takk Fredrik Steen for at du minte meg på hvilken stjerne jeg har.

 

Ha en fin høst,alt det beste for alleog deres firebeinte

 

Ja, det er det store spørsmålet. Vi har tatt sommerferie og jeg tror ikke vi blir å gjøre noe som helst i sommer. Motivasjonen er på utsiden av bunnen på flaska for å si det sånn. På få dager har jeg tilbakelagt halve landet tur retur, og det slo meg at jeg er rimelig god på bilkjøring til å være ei halvgammel kjærring med kroppen i fritt forfall. Jau.... jeg kan kjøre fort, jeg tar kjappe forbikjøringer og er uredd, såpass uredd at jeg pådro meg ei fartsbot på 3700 penger som ligger og venter på å ta et javs inn i skattepengebunken min. Hva har dette med hund å gjøre spør du. Absolutt ingen ting, det har å gjøre med hva jeg er god på og ikke. Når det gjelder hund så syns jeg for øyeblikket at jeg ikke er god i det hele tatt.

 

Uansett hva jeg forsøker meg på, så ender det med fiasko rett i kålåkern. (Fiasko i kålåkern, er når det blir værre enn å tråkke i salaten). Det er ikke hunden det er noe gærnt med, selv om noen kanskje tror det. Det er kanskje ikke så rart når hunden i full offentlighet foran skrekkslagne tilskuere ber nærgående peroner reise handfloks til helvete. Etter sjokket kommer spekulasjonene, " kanskje det er noe på linjene" Ja, kanskje det! Et ekstra kromosom som har lagt seg som en sensor  i DNA rekka og varsler FARE NÆRMER SEG, AKSJONER NÅ ELLER DØ! Hvorpå hunden selvfølgelig aksjonerer, hvem ville ikke det for å redde livet?


Men, det er nok ikke helt sånn det er. Det har nok mer med hundeføreren å gjøre, for her mangler det både ekstra kromosoner og muligens også noe mer, men om det er genetisk er usikkert, jeg får det bare ikke til. Kanskje det blir bedre hvis jeg trener mer tenker jeg og trener mer men.... Eva kom ikke alene til paradis, og det gjør neppe jeg heller. Så nå står jeg foran "perleporten" og vurderer om jeg skal anstrenge meg for å komme inn, eller kjøpe meg en trailer, la hunden få passasjersetet og "hit the road". Ja siden jeg er så god på å kjøre bil altså, for DET kan jeg.

 

Jeg trenger kanskje ikke å kjøpe meg trailer, jeg har jo bobilen som jeg fikk av faren min fordi han syntes at jeg blant mine brødre, var den eneste som kunne kjøre den. Så da siste "Hundesport" kom i posten gikk det rett i søppla. I stedet tok jeg på meg solbriller, sandaler og capsen der det står "Bûrstner", kjørte avgårde med hunden i baksetet på bobilen.  Ferden gikk til bladkiosken der jeg kjøpte bladet BOBIL OG CARAVAN. Fantastisk blad, men det hjalp ikke på noe. Bilene i bladet var både mer glamorøse og innholdsrike enn min noe slitne modell fra nitten pil og bue. Men den gir absulutt lastebilfølelsen, så...

 

Tilbake på sosiale medier bombarderes jeg med  stolte statusoppdateringer fra lykkelige hundevenner. Pluto har bestått.... Fia fikk.... Ja, jeg vet, man skal glede seg over andres framgang. Jeg gjør jo det og trykker "liker" her og der, men desverre så klarer jeg ikke helt å holde tritt med jubelbrølet, så det blir ikke noe sprett på champagneflaska herfra. Som sagt jeg ligger på utsiden av bunnen og det skal noe til før jeg  klarer å følge boblene over flasketuten i ren ekstase. Det svinger jo her i livet, det har vel alle som vil være aktiv med hund erfart, og den ene dagen har jeg en plan klar, for neste dag  kaste et ekstra blikk på bobilen og Caravanbladet som ligger der og lokker med herlige feriemål. 

 

Her om dagen delte jeg en flaske champagne med min barndomsvenninne og både fortiden og framtiden virket tilforlaterlig rosa etter bare et par glass. Det burde kanskje bli min neste strategi når jeg skal prestere noe, et par bobler fra eller til, hvem merker det liksom, siden både JEG og hunden min antar at vi blir skutt og sendt til de evige jaktmarker, hvis vi nærmer oss en dommer på mer enn 4 meter. Det handler om det også, så i stedet for å trene hund, kanskje jeg skal trene meg selv. Alt går så knirkefritt hjemme i hagen, hunden gjør det den skal (noen ganger...), og jeg blir overbevist. Så ankommer vi "slagmarken" med tilskuere og fandens oldemor og hodet mitt går i svart! På et hundredels sekund forvandles jeg til et skrekkslagent romvesen fra en annen galaxe med alvorlig psykisk lidelse, og Kairo blir hunden fra helvete. Radarparet fra Bergheim, den koselige gården der alt er så idyllisk. Det er IKKE ironi, for hjemme hersker intet annet enn fred og fordragelighet. Hunden tusler lykkelig rundt på eiendommen, veksler mellom å rulle seg i duggvått gress og å lukte på blomstene mens eieren ser på med stolthet, kjærlighet og svulmende hjerte, akkurat som i eventyret. Og sånn er det, innenfor comfortsonen har jeg en hund som følger meg som en skygge så tett at jeg av og til snubler i han. Utenfor sonen føler han sikkert at han må beskytte både seg selv og føreren, siden føreren har havnet i en komalignende tilstand og virker å være utenfor radaren.

 

 Vel folkens dette er et hjertesukk fra Reaktor 5 i Trøndelag, i det Juni er i ferd med å regne vekk og Juli står for tur med ferie og rolige dager. Det kan jo virke som ren medisin mot mørke tanker og oppgitthet. Til slutt vil jeg gjøre en ting klart. Jeg er fortsatt veldig fornøyd og stolt over hunden min. I hverdagen har jeg den beste hunden jeg noen gang kunne hatt, og takk og pris for det. Det gjør hundelivet veldig takknemlig. Og når sant skal sies så er det jo flest hverdager tross alt.

Så vil jeg, selv om.... ønske alle som skal delta på noe, masse lykke til! Gå for det beste.

 

GOD SOMMER

 

Jeg har tenkt litt på hvordan jeg skal skrive dette innlegget og om jeg skal skrive det i det hele tatt men jeg velger å stupe i det. Dette innlegget er ikke et frustrasjonsinnlegg fordi hunden min ikke gjør som jeg har tenkt, for det gjør han stort sett. I hverdagen og sammen med andre hunder - og folk fungerer Kairo akkurat som han skal. Men det er noen situasjoner han ikke liker seg i, som nok skyldes dårlige erfaringer pluss, pluss. Noen mener det er uoppretterlig, det mener ikke jeg. Men man må kanskje be noen om hjelp og det er nettopp det jeg vil skrive om i dag. Jeg er ikke den eneste som får utfordringer i hundeholdet mitt, det er levende vesener vi holder på med, men jeg kjenner ikke så mange som snakker om det. Å bortplassere hunden for å begynne på nytt med ny valp er ikke aktuelt. Kognitivt er hunder enkle sjeler, atferden formes i stor grad av erfaring og opplevelser. Negative opplevelser kan gi negative reaksjoner i visse settinger, positive opplevelser gir positive reaksjoner.  Problemet oppstår når det blir et mønster og da må man kanskje be noen om hjelp for å løse det. Jeg har vært heldig og fått hjelp når jeg har bedt om det. Jeg skrivel "heldig" fordi det er slett ingen selvfølge. Jeg har truffet på mennesker som ser muligheter og gir håp og det er utrolig viktig for ikke å gi opp. For man KAN rote det skikkelig til på egen hånd og da er det viktig å ha noen som korrigerer og støtter. Jeg elsker sånne mennesker! Mennesker som sier: "Dette fikser vi, jeg/ vi skal hjelpe deg"  Bare det i seg selv gir det lille puffet man trenger til å signalisere til hunden sin at nå kompis, nå skal vi løse dette. Tenk på hvor viktig det er for hunden, den leser oss jo som en åpen bok. Henger vi med hodet og gir opp alt, så er jeg sikker på at hunden tror dens siste time er kommet. ( for noen hunder er den kanskje det...).

 

Det meste har en forklaring, og noen ganger kan problemet ligge i hodet på eieren og ikke i hodet på hunden. Det er nok den største utfordringen JEG har, og da bude det være mulig å gjøre noe med det.  Jeg har på ingen måte noen problemhund, men JEG har noen utfordringer jeg må jobbe med, og det er ikke vanskelige greier. Mye handler om å finne noen å trene sammen med og bli tydelig på hva jeg forventer, og gi Kairo noen positive opplevelser i de situasjonene han ikke liker seg i. Jeg har ikke et hundeproblem, jeg har et Heidiproblem, og noen er så rettskaffen at de tar meg til side og forteller meg det. Så tusen takk, uten råd og veiledning ville jeg gitt opp, uten støtte ville motivasjonen forsvinne og uten troen på at det meste kan løses ville jeg ikke sett muligheten. Betydningen av støtte kan være avgjørende mange ganger. Noen som forteller deg at det ikke er noen grunn til å gi opp. Så dette er en STOR TAKK til mine støttespillere, og til de som har kunnskap nok til å veilede meg og vilje nok til å hjelpe. Jeg gir ikke opp. Ha en strålende pinsehelg og Lykke til, alle som skal noe. 

 

Ja.... det var vel egentlig bare det jeg ville si Whow

 

 

I dag har Kairo og jeg vært på en av våre ekspedisjoner. Vi har trasket gjennom asfaltert fylkesveg, kommunal grusveg, skogsvei, skog, mark og jorder. Jeg liker best variert underlag og skiftninger i miljøet. men iregnet kunne jeg vært foruten. Når jeg går der i timesvis med Kairo og mine egne tanker som eneste selskap, er det som om den friske lufta frigjør plass i hjernen. Fastlåste tanker sklir ut og nye tanker og idèer kommer inn.

Her om dagen sa jeg vist nok at vi var ferdig med konkurranselivet, og husker jeg ikke feil så mente jeg det også. Da..... Nå er jeg ikke så sikker, for jeg har fått idèer om hvordan jeg kan løse ting på egen hånd. Ikke at jeg har store planer, jeg kjenner meg selv godt nok til være tilbakeholden med det,men jeg har tanker. 

Jeg har vokst opp med hunder i senga fra jeg ble født, fikk min første NKK registrerte hund i 1980 og hatt en schæferhund ved min side, 27 år i strekk....

Så når jeg bare gidder å lytte til meg selv, kan det fort komme moe fornuftig ut av det. Med det i bakhodet tenkte jeg at jeg må da kunne finne en løsning, og den har jeg nå funnet. Det er mulig jeg trenger noe hjelp, men grunnlaget for vårens arbeid skal jeg klare å legge på egen hånd. Noe erfaring må jeg jo ha erværvet meg iløpet av disse årene.

Men jeg har to konkrete ting jeg må gjøre i vår, resultatet av disse får mye å si for fortsettelsen, om ikke alt. Går det vår veg her, er det mulig jeg kan befinne meg enten på utstilling og eller i bruks. Vi har hatt to rolige måneder pga mørketid og korte dager, men nå begynner vi å våkne til liv.

 

Og sist men ikke minst, så har jeg verdens beste hund, hvorfor skulle jeg ikke kunne lykkes??

 

Nyeste kommentarer

28.06 | 12:28

God Sommer Heidi

...
20.09 | 18:32

Heia Jenta. Er inponert over "ståpå" viljen din. HAr aldri vært noen utstillingsmann, men skjønner at det er litt viktig for DEG. Lykke til videre.

...
29.07 | 13:26

Åsgeir har vært autorisert siden 1989 så han har noen års erfaring... Bertil har også holdt på i mange år.. og kanskje like viktig... begge er HUNDEFOLK!!

...
15.07 | 15:58

Så fin side du har! Humret godt av din beskrivelse av Sølen og takker gudene for at vi ikke tok helt livet av deg. :) :)

...